HISTORIEN OM HEIMLY

En fortelling om astmasigaretter, hakekors og pågående emissærer.

Men også en historie om tro, håp og kjærlighet.

Den lille stua som opprinnelig sto på tomta i Kallarsdalen var eid av de to dypt religiøse søstrene Kari og Berit Jonsdatter Lien. De kjøpte eiendommen i 1911 for kroner 640,-. Når jeg snakker med den nålevende niesen om hennes gamletanter, så er det eimen av astmasigarettene hun husker best. Lukten snek seg ut på grusveien av åpne vinduer hver gang hun passerte huset på vei til skolen. "Astmasigaretter?" spør jeg som er barn av min tid og har blitt fortalt at sigaretter er roten til det meste som er ondt. "Ja, legene anbefalte det den gangen". Niesen forteller videre at de oppofrende ugifte tantene som var helsesøstre av yrke, ville etterlate seg noe av betydning og testamenterte det lille huset og eiendommen til Indremisjonen i Øverbygda i1934. Bygda kunne få et etterlengtet bedehus og de kunne sette spor. De satte bare en betingelse: Bedehuset måtte hete Heimly.

I 1935 startet arbeidet. De foregikk på dugnad og man kan anta at hele bygda engasjerte seg i å bygge den mastodonten av en bygning de nå reiste på eiendommen. Grunnmuren ble murt en meter tykk og hele bygget ble satt opp som en 10 meter høy laftet tømmerkasse med en grunnflate på 140 m2 i fire etasjer. Hvem som var arkitekten bak bygget er ikke godt å si, men at det ble et spesialdesignet bygg for formålet, er sikkert.

Når bedehuset sto ferdig i 1936, hadde det også et tilhørende uthus. På oversiden av huset er fortsatt en avlang liten bygning bestående av en vedbu og utedo. Ved, på grensen til å bli sagmugg og et forfallent mannlig pissoar minner om en svunnen tid.

Første etasje i hovedhuset består ene og alene av to saler. Den største, den ett hundre kvadratmeter store hovedsalen, har en takhøyde på fire meter og har en opphøyet scene i den ene enden. På tømmerveggene er det langstrakte striper etter kondens som vitner om at rommet, som var bygd for å romme 80 mennesker, til tider var fylt til randen av salige, bedende mennesker. Utluftingen av rommet den dag i dag består av et trinsesystem hvor man ved hjelp av en snor åpner to små luker til loftet. Det fungerte neppe tilfredstillende ved slike anledninger.

Selv om selve bedehusvirksomheten opphørte på slutten av 50- tallet, ble det fortsatt arrangeret juletrefester helt frem til 70- tallet. Det finnes mange som minnes da et gedigent juletre ble plassert midt i salen. I flere rekker gikk de rundt treet og sang julesanger av hjertens lyst. Sølvklypene som ble brukt den gangen de satte levende lys på treet, fant jeg gjemt i en brun papirpose på loftet.

Det kan virke som at de ble inspirert av arkitekt John Egil Tverdahl, som i samme periode restaurerte Selbu Kirke, når Heimly ble modernisert i 1953-54. De samme milde og duse blåfargene som ble brukt i kirken går igjen i taket i storsalen og gir en illusjon av at man befinner seg i et slags himmelrike. Eller var Tverdahl der selv og ga råd for oppussingen?

Over scenen i storsalen hang en gang et stort maleri av Jesus med en kraftig gullforgylt ramme. Da jeg kjøpte huset var rammen borte, men selve maleriet sto der ensom og forlatt. Fortsatt er det et gulnet firkantet merke på veggen etter der maleriet hang i Heimlys glansdager. Pumpeorgelet og prekestolen som jeg har blitt fortalt at var der opprinnelig, var fjernet da jeg kjøpte huset i 2016.

Det var bare et par stykker igjen av de gamle hvitmalte trebenkene som krevde at man satt rett i ryggen som man hadde svelget et kosteskaft, men til gjengjeld var det en mengde sangbøker og brosjyrer fra bedehusets aktive dager. Sanger med innhold som ikke på noen måte er politisk korrekt i henhold til nåtidens standard.

I hvert rom finnes en vedovn i jern. I storsalen er det en høy vakker smijernsovn - en såkalt prinsesseovn - som varmet opp rommet på varme vinterkvelder. Det sies at det var størrelsen på rommet som gjorde at bedehusvirksomheten opphørte. Det ble for stort og vanskelig og varme opp for de etterhvert få menneskene som fortsatt var engasjert i bedehuset på slutten av 50-tallet. Virksomheten ble derfor flyttet til et mindre hus i nærheten.

Den andre salen har en normal takhøyde. Rommet har brystningspanel og kan minne om et herskapelig rom i en bygård i hovedstaden. Selv om bedehusvirkeomheten dabbet av, ble det fortsatt i mange år arrangert søndagsskole i denne lille salen. Flere voksne har i den senere tiden fortalt meg om den gangen de som barn fornøyde fikk utlevert gullfisker og stjerner som takk for oppmøte.

Trappene i huset ble antagelig ikke spesialbygde den gangen, men hentet fra andre eldre bygg og plassert inn mellom etasjene. Trinnene er slitt langt utover hva som kunne være mulig i den korte tiden bygget ble benyttet. I andre etasje, eller tredje om man regner kjelleren som en etasje, er en egen separat leilighet som ble bebodd i mange år av en bestyrerinne eller vaktmester ved navn, Ingeborg. En stor gammel vedfyrt kjøkkennovn i jern står der fortsatt og vitner om at hun tilberedte mangt et måltid mens det knitret fra ovnen. Det ligger også noen steiner der som noen mener at hun nok varmet opp på ovnen og brukte som en slags varmeflaske i fotenden på kalde netter.

Over leiligheten, er et lite rom som blir den delen av bygget som har fire etasjer. Jeg kaller det for "Emissær-rommet". Det er mulig det er der de overnattet de omreisende mennene som var selvutnevnte predikanter og som påsto at de var innehavere av sannheten om Guds ord. De krevde husrom og mat når bedehuset ble beæret med deres ankomst, for så å skremme vettet av folk med sine dystre spådommer om himmel og helvete. Den mest kjente, har jeg forstått på de jeg har snakket med, var vestlendingen, emissær Olsbø. Han var en vakker høyreist mann i tredve årene når Heimly ble bygd. I følge en av Selbus eldste, så var han en skikkelig drittsekk som tok seg til rette med mang en kvinne i Jesu navn. Når de ble gravide kalte Olsbø det for djevelens verk. I følge han så snakket mennene om å kidnappe han og frakte han ut av bygda, I følge en annen jeg snakker med, som også var en guttunge den gangen, så ble det kastet stein på bedehusene når han holdt sine prekener rundt om i bygda. Olsbø så i mange år på seg selv som en slags hoved-emissær i Heimly.

Huset ble okkupert av tyskerne i 1940 og ble i ett år, før de forlot huset og gav det tilbake til bygda de siste fire årene av krigen, bebodd av unge menn med nazi-uniformer. En vakt gikk daglig frem og tilbake foran huset og det er ikke umulig at selveste skrekknazien selv, Rinnan, oppholdt seg der. En klappseng i tre med striebunn, står på loftet og er antagelig den siste rest etter tyskernes opphold. Men ikke helt det siste, for av en som også var barn den gangen, ble jeg fortalt at soldatene hadde en litt snodig fritidssyssel. I løpet av det året de bodde der, laget de et hakekors i lia rett ved huset. I grunnen gravde de ut et kors på ca 30x 30 meter og fylte det med knust rød murstein. Resultatet var et rødt hakekors som lyste utover hele dalen. Når de forlot bygget i 1941, turte ingen røre korset. Når krigen var over i 1945 var det forsvunnet i grunnen. Overgrodd av trær og planter. Naturen er grei sånn. Antagelig befinner det seg i bakken fortsatt, men i dag er lia overgrodd av trær.

Når tyskerne forlot huset, ble stedet igjen åpnet for vanlig bedehusdrift. En dame, som jeg intervjuet før hun døde i 2016, fortalte at det var det eneste tilbudet ungdommene hadde under krigen og det var der hun selv traff sin mann. Hennes store kjærlighet.

I kjelleren fantes garderober og et kjøkken. Bare et par kaffekopper med indremisjonens logo er igjen og vitner om bedehusaktiviteten. Jeg ble fortalt om en kar som hadde en helt spesiell evne til å balansere. Han pleide å servere de fremmøtte mens han manøvrerte seg mellom menneskene med et brett med kopper og asjetter stablet i høyder det ikke skulle være mulig å utføre.

Hun kunne ikke huske at han hadde ett eneste uhell.

Det sydet av liv den gangen. Men når jeg kjøpte huset i 2016 var det stille. Selv om det hadde vært aktivitet i kjelleren fra 1995 til 2005 når en fiskeyngelfabrikk med store vanntanker hadde en virksomhet, så var de øverste etasjene nærmest frosset i tiden.

Gardinene som hang på vinduene, smuldret opp som sand ved berøring. Det som fortsatt var fungerende var de gamle blendings-rullgardinene fra krigens dager.

På 80-tallet ble det laftede huset dekket med panel som en del av et arbeidsmarkedtilstak i bygda. Det ble også satt opp nye takrenner som antagelig har reddet huset fra å bli offer for vannskader.

Branntaksten, som verditakst ble kalt når huset sto ferdig i 1936, var på 30 000 kr. I dag ville det koste mange millioner å sette opp et tilsvarende hus. Om det ville være mulig i det hele tatt. Huset er satt opp med verktøy som var spesiallaget, ikke bare for Selbu men for den delen av bygda, har jeg blitt fortalt. Og antagelig brukte de teknikker som ville være alt for tidkrevende i dagens hurtige og effektive samfunn. Treverket som ble brukt er av ypperste kvalitet og det er slett ikke sikkert at det er mulig å oppdrive lignende i dag. Håndverket er utsøkt og selv når det blåser storm rundt veggene, avgir ikke huset en lyd.

Heimly har satt seg på en urokkelig måte og står stødig som et fjell.